Norske oljefelt

På slutten av 1950-tallet var det få som trodde at det fantes olje på norsk sokkel. Norges Geologiske Undersøkelser skrev i 1958 i et brev til Utenriksdepartementet at en kunne se bort fra muligheten for at det kunne finnes olje, svovel eller kull på kontinentalsokkelen utenfor den norske kysten. I 1959 ble det funnet gass utenfor Nederland, og dette gjorde at flere åpnet øynene for det kunne være forekomster av olje også i Nordsjøen. Selv om geologiske eksperter var negative, var det likevel mange som var entusiastiske. I 1962 sendte Philips Petroleum et brev til norsk myndigheter der de tilbød penger for rettigheter til oljeutvinning på norsk sokkel.

  • Ingen trodde på oljefunn
  • Philips Petroleum viste interesse for oljesøk på starten av 60-tallet

Avklaring

Norske myndigheter så på dette som et ønske om eksklusive rettigheter og godtok ikke tilbudet. Året etter, i mars 1963, proklamerte statsminister Einar Gerhardsen og hans regjering Norges suverenitet på den norske kontinentalsokkelen. En ny lov slo fast at staten var grunneier og at kun regjeringen, eller Kongen i statsråd som det kalles, kunne gi tillatelse til utvinning og leting etter olje. I 1965 ble det inngått avtaler om deling av sokkelen, dette måtte avklares med Danmark og Storbritannia. På dette tidspunktet hadde myndighetene allerede gitt tillatelse til undersøkelser i Nordsjøen. Ingen fikk likevel lov til å bore, det ble brukt seismikk.

  • Større tro på olje
  • Norge fikk suverenitet på den norske kontinentalsokkelen

Klare til å sette i gang

Seismiske undersøkelser er geofysiske undersøkelser som resulterer i et slags kart over de geologiske strukturene. Etter at avtalen om deling av sokkelen ble inngått i mars 1965 gikk det kort tid til den aller første konsesjonsrunden. En konsesjon er en tillatelse fra myndighetene. 13. april 1965 ble den aller første konsesjonsrunden utlyst. 22 utvinningstillatelser ble gitt til oljeselskaper og grupper av selskaper. Disse var i 78 blokker. En blokk er en geografisk område på sokkelen og kalles gjerne for en oljeblokk. Selskapene fikk enerett i de områdene de hadde blitt tildelt, og sommeren 1966 ble de første prøvebrønnene boret.

Forsiktig start

Det første oljefunnet var Balder, og dette skjedde i 1967. Den gangen var det ikke lønnsomt å utvinne fra dette feltet. Det gikk faktisk over 30 år før det skjedde. Det kalles et oljefelt når noen har gjort et funn og myndighetene har gitt tillatelse for utvinning av olje og/eller gass. Det store gjennombruddet og den virkelige startet på oljeeventyret kom i 1969. Lille julaften kunne Philips fortelle norske myndigheter at de hadde funnet olje på Ekofisk. Da det ble oppdaget var det verdens største oljefunn til havs. Det er fremdeles drift og produksjon på Ekofisk i slutten av 2019.

Gjennombruddet

De feltene som virket mest lovende ble først lyst ut. Dette første til en rekke store funn. Det var også viktig for utviklingen av hele den norske oljebransjen. Mange har sikkert hørt om Troll og Statfjord, kanskje også om Gullfaks og Oseberg. Likevel skal det godt gjøres å ha den fulle oversikten over alle norske oljefelt. Ifølge Norsk Petroleum er det siden den forsiktige starten utvunnet gass og olje fra totalt 106 felt på Norges sokkel. Første januar 2019 var hele 83 felt i produksjon. Av disse er det to i Barentshavet, 18 i Norskehavet og 63 i Nordsjøen. Samtidig var 14 felt under utbygging. Oljeeventyret fortsetter!

Mange oljefelt

Johan Sverdrup-feltet er et bevis på at det fremdeles er mulig å finne store oljefelt. Feltet ble påvist i 2010. I 2011 viste det seg å inneholde mer enn først antatt. Det ligger 140 kilometer vest for Stavanger. Produksjonen av olje og gass på feltet startet i oktober 2019. Johan Sverdrup-feltet er det tredje største feltet som er funnet på norsk sokkel. Det største er Ekofisk og på andreplass ligger Statfjord. Oljen som tas opp fra Johan Sverdrup-feltet fraktes i rørledning til Mongstad, mens gassen blir fraktet i rørledning til Kårstø. Planen er at det skal være produksjon på feltet i 40 år.