Om Equinor

Equinor er et norsk børsnotert olje- og gasselskap, der staten er den største aksjonæren med Olje- og Energidepartementets aksjepost på 67 %. Også Folketrygdfondet har en eierandel på 3,45 %. Equinor er representert i godt over tretti land, og har nesten 30 000 ansatte (16 300 i selve moderselskapet). Selskapet har en markedsverdi på rundt 400 milliarder norske kroner, og er således Norges mest verdifulle selskap og blant verdens femti største uavhengig av bransje. De har sitt hovedkontor i Stavanger, mens internasjonale operasjoner styres helt og holdent fra Fornebu. Equinor er for øvrig en videreføring av Statoil etter sammenslåingen i 2007.

  • Staten er den største aksjonæren i Equinor
  • Equinor har en markedsverdi på 400 milliarder kroner

Opprinnelsen på oljeeventyret

Equinor er en videreføring av Statoil. Opprettelsen av Statoil ble enstemmig vedtatt i Stortinget i 1972. Staten hadde et ønske om norsk deltakelse i oljeutvinningen helt fra starten, for slik å få kompetanse og legge grunnlaget for Norges oljeindustri. Virksomheten skulle være undersøkelse, utvinning, transport og foredling, samt markedsføring av olje og avledede produkter av petroleum. Selskapet sikret seg petrokjemisk industri i 1973, noe som førte til fullt eierskap i Refsnes-anlegget i Bamble i 1980. Innen den tid var de også deleiere av Norsk Hydro på Mongstad. Norsk Hydro solgte sin del til Statoil, noe som førte til Mongstad-saken i 1987 med seks milliarder i ekstrautgifter til staten.

  • Equinor er en videreføring av Statoil
  • Statoil sto bak Mongstad-saken i 1987 med rekordhøye overskridelser

Oppkjøp og utbygginger

Statoil overtok aksjeposten til Norol i 1987, og fikk slik en større markedsandel. Helt siden 80-tallet har Statoil stått alene for flere store utbyggingsprosjekter. Det største offshore-prosjektet til Statoil er produksjonsanlegget på Gullfaksfeltet i 1986, samt Sleipner i 1993, Åsgårdfeltet i 1999 og Snøhvitfeltet i 2007. Begge de siste gikk ned i historien med store overskridelser, som utgjorde mellom 18 og 20 milliarder over budsjettet. I 2001 delprivatiserte staten Statoil ved å selge 18 % av aksjekapitalen, og Statoil fikk 15 % av statens eierskap i norske oljeressurser på norsk sokkel. Denne avtalen er også kjent som SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement).

Navnebytte

Styreleder Jan Reinås stilte i 2006 et ultimatum om å endre navnet til selskapet, mens det fra politisk hold ble ytret ønske om å beholde Statoil som navn. Også daværende statsminister Jens Stoltenberg var av samme oppfatning. Selskapet fikk dog et midlertidig navn som StatoilHydro i 2007. I 2009 ble navnet endret til Statoil ASA. I 2018 ble det endret til Equinor, en endring som ble vedtatt av generalforsamlingen 15. mai 2018 med gyldighet fra og med neste dag. Navneendringen skapte furore blant det norske folket, og en undersøkelse utført av Språkrådet viste at de fleste nordmenn var negative til navneendringen.

Virksomhet

Equinor er den største operatøren på dypt vann på verdensbasis, og dominerer på norsk sokkel. De står nemlig her for 80 % av all gassutvinning. I tillegg er de involvert i utvinning i rundt 40 land verden over, deriblant ved de største reservene i Aserbajdsjan, Angola og Algerie. De engasjerer seg også i oppstrømsenergi i Canada, Brasil, Storbritannia, USA, Iran, Irland, Libya, Kina og Russland. Sistnevnte ble formalisert ved avtale av 25. oktober 2007 med det russiske selskapet Gazprom. Statoil kjøpte her opp 24 % av selskapets aksjer med tanke på drift av Sjtokman-feltet i Nordishavet. Gassreservene her ble anslått til rundt syv års europeisk forbruk.

Reserver på norsk sokkel

Statoil er rettighetshaver av nesten 160 tillatelser til utvinning på norsk sokkel, noe som også har gitt selskapet andeler av produksjon fra totalt 38 felt. 23 av dem opereres av Statoil, som har eneansvaret for daglig virksomhet på feltene. Per januar 2005 var Statoils andeler av totale reserver på norsk sokkel beregnet til drøye 170 millioner Sm³ olje og 530,4 milliarder Sm³ gass, tilsvarende 14 % av oljereservene og 22 % av gassreservene på nasjonal sokkel. Bruttoverdien var i størrelsesorden 800 milliarder kroner, om en regner ut fra datidens olje- og gasspris på henholdsvis 42 $/fatet og 1 kr/Sm³.